Skala

Du tenker: Hva er livet. Og svaret ligger et sted på en uendelig skala mellom sårbart og sterkt. Det er egentlig ikke så vanskelig, men det er det vanskeligste likevel. At vi er her, for noe. For hva.
Du tenker: Hva er viktigst. Var det å skape, var det å bruke, var det å vise, var det å bygge. Var det å være. Du tenker: hva er å være.

Tiden det tar

Det tar ikke lang tid å være barn. Selv husker jeg likevel barndommen som et helt liv. Ja, barndommen VAR et liv. Et godt liv. I trygge omgivelser. Med gode mennesker rundt meg. Og jeg vil så veldig gjerne at dette skal være opplevelsen til våre nå...

Tid. Det rare er at tiden likevel raste avsted: Du tror du har allverdens med timer, dager, år...

Men nå ser jeg hvor fort tiden går. Vi lever i et blaff. Det er faktisk et race. Jeg tror det mest utfordrende i dag, er å være tilstede. Dette gjelder generelt; for hva er vel meningen med dette livet?

Vi lever ubekymret (nær sagt, stort sett) som barn, mens verden trenger seg på. Det blir til tider etterhvert alvorlig, og vi ser alle mørke skyer innimellom. Solgløttene er de vi må holde på. Vise fram. Snakke om. Alt det andre er der, kommer, trenger seg på likevel.

Motlys

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
ho er for ljos til det.
Då skal vi vandra i saman ute, under dei lauvtunge tre,
under dei lauvtunge tre.
Då skal vi vandra i saman  ute,
der blomar i graset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
som kruser med dogg vårt hår,
som kruser med dogg vårt hår.
Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppespelet i eng,
men vandra i lag under bleikblå himlen
til fuglane lyfter veng,
til fuglane lyfter veng.
Og kjenna at vi er slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera i saman
like til morgengry,
like til morgengry.

Dikt av Aslaug L Lygre