Det tar ikke lang tid å være barn. Selv husker jeg likevel barndommen som et helt liv. Ja, barndommen VAR et liv. Et godt liv. I trygge omgivelser. Med gode mennesker rundt meg. Og jeg vil så veldig gjerne at dette skal være opplevelsen til våre nå...
Tid. Det rare er at tiden likevel raste avsted: Du tror du har allverdens med timer, dager, år...
Men nå ser jeg hvor fort tiden går. Vi lever i et blaff. Det er faktisk et race. Jeg tror det mest utfordrende i dag, er å være tilstede. Dette gjelder generelt; for hva er vel meningen med dette livet?
Vi lever ubekymret (nær sagt, stort sett) som barn, mens verden trenger seg på. Det blir til tider etterhvert alvorlig, og vi ser alle mørke skyer innimellom. Solgløttene er de vi må holde på. Vise fram. Snakke om. Alt det andre er der, kommer, trenger seg på likevel.
