Bønn i julekjole

Fristelsene er så mange og verden er så stor. For lille meg er jorden ennå mor. Men mor kan være sliten, og stemmen blir så svak. Kunne du høre henne hviske om vi kunne ta i et tak... For i tiden vi nå lever, er store tanker tett; her er framdrift preget av dem som konstant er mett. Politikk og deres stemmer, gjør framtidsfrykt komplett. Måtte mor og verden alltid kunne være ett...

La oss ta vare på tiden mens vi har den - og ta vare på naturen og naturgrunnlaget som vi alle er en del av  - og alt liv er avhengig av. For våre barn?

Kan vi leve annerledes...

Verden vil bedras. Vi sier det ene, og gjør noe annet...

Jeg leser at flere enn før bekymrer seg om dette: Det finnes en forbindelse mellom klodens problemer og våre egne. Det er slik at naturen har en tålegrense. Så også vi mennesker, som jo er en del av naturen... heller ikke våre kropper og hoder "tåler" et konstant høyt tempo og økt vekst. 

For det grønne skiftet kan ikke bare handle om ny teknologi, om klimakutt og el-biler. Det må handle mer om hvordan vi implementerer Det grønne skifte inn i livene våre...og, hvordan gjør vi så det...

Hvordan begynner vi med oss selv. Hvordan begynne med seg selv. Meg selv nok?

Julekaninen

Så godt at det finnes ekte gleder. Framfor plastik "fantastic". Så langt det lar seg gjøre - lever vi bevisst med tanke på hva vi skal etterlate neste generasjon.

Arkivbildet. Barnas Trampe kanin.

Det var lykkelige år med Trampe kanin. Vi er takknemlige som fikk ham, som fikk ha hans gledefulle vesen hos oss. Trampe passet barna, og han ga oss en identitet. Han var Trampe kanin, og vi var hans familie her på Huseby.

Trampe var en spesiell venn, en kosete, vakker og myk kanin. Han fulgte oss der vi gikk, og helst satt han ikke i bur. Han oppsøkte oss. Var vi borte for lenge, lette han etter oss - ofte fant vi ham sittene foran huset, på dørmatta (eller om han bare hadde sittet der litt - visittkortene hans avslørte ham om han hadde vært der).

Etterhvert, dette siste året, ble han mindre i alt. Hjelpesløs. En skrøpelig gammel kanin, fremdeles god og snill, men synlig irritert både utenpå og inni: Trampe som alle andre vitale vesener likte ikke å bli en gammel stakkar. Alderdommen var ikke noe god for Trampe. Heldigvis ble den kort, tildels. Trampe kanin døde fra oss denne kalde oktobermåneden. Han er nå et fredfylt minne, og en lykkelig barndom. Godeste Trampe. Vi er så glade i deg. Takk for nå.

We are blessed #Takknemlig

For at høsten er her. For at vi har fått grøden i hus. For at vi er friske. For at vi har en meningsfull hverdag. For at barna får gå på skole. For at vi bor i et velfungerende land (sammenliknet med mange andre steder). For at vi har fått et forvaltningsansvar. For matjorda. For framtida. Takknemlig:)

Tanker #hverdagsbilde #usminket #morskjærlighet #mortiltre

Så preger det meg. Morsrollen. Nesten så den tar overhånd. Jeg tenker: hva er riktig? Hva er viktig? Så mange ting fler med tre enn med to, det er sikkert:) Farmoren min sa til meg; - du har mange jobber du, Karine. Du er mor, du er bonde, skribent... og så vil du være et aktivt og engasjert menneske...
Hun hadde rett, jeg vil alt dette. Men nå prioriterer jeg. Morsrollen, først og fremst. Bær over med meg - for jeg vil komme sterkere tilbake:)

#2skolebarn #stoltmor

Så startet skolen. Fritidsaktivitetene. Kalenderbruken. Jakkevær og sommersko. Solsteik. Treskelyd og middagsbesøk. Skolejente og skolegutt. Førsteklassingens nye liv. Er uvant. Fortsatt fint. Blir finere. Læring er bra. Læring er gøy. Selv om man er littegrann sta...;)

#mortil3

Forrykende sommer, hvor ble du av?          
- eller; det blåser alltid på Huseby;) 

Sommer kommer

Sommer kommer, sommer kommer, sol og regn og latter og sang! Sol og regn og latter, ha-ha-ha, latter, sol og sang!

Vi var

To.

en to tre

Årstidene tar oss. tar meg. jeg har ikke lenger egen tid. du kan snakke barn. en to tre. men det er jo mer enn det. her går tiden på skinner. det suser av sted. mannen min sier, her fins ikke fred. Da er det godt med litt humor på lur. lenge er han da ikke sur. Håper jeg;)

Follow me

Om jeg fikk velge. Ville jeg valgt. Grønt. 

Noe som betyr noe. Varig. Bærekraftig. Som har med liv å gjøre. Som gir synlige resultater.

For å gjøre en forskjell. Bidra til at verden "går framover" på rette måten. Basert på naturens egen bærekraft. 

Og jeg skulle få lov til å gi et råd: velg noe grønt:)

We are a family. Love is all you need.

De små føttene som ennå får plass i mors hånd. Det vesle hodet. Et lite stort menneske. Snart enda større. Ei jente til. I familien.

Så heldige vi er. I en urolig verden. I et utrolig liv. Lever vi. Her.

Hennes liv. Hennes søsken. Våre tre. Våre dager. Vårt mål. Er uutalt. 

Underet! Er livet. Barnet. Mennesket. Familien. 

Lost love

Dette er min far. Dette er kålplanter. Dette er Huseby. Mitt Huseby. Vårt Huseby. Våre barns Huseby. I dag er det vi; min mann og jeg, som driver produksjonen her. Vi har tatt over etter far. Som heldigvis finner litt tid og plass til å bidra med litt av sin enorme kompetanse og håndbårne kunnskap. Det er så mye å lære...

Far har alet opp kålplanter i dette drivhuset og dyrket kål på Huseby-jordene våre siden før han tok over gårdsdriften etter sin far i 1980. Far er en av de dyktigste jeg vet om. Både som far. Som morfar. Som bonde. Som produksjonsplanlegger. Som organisasjonsmann. Som mentor. Og sikkert som mye mer. Han er et mysterium, min far. Det var det jeg ville skrive om i dag.

Takk til dere som leser. Ta vare på hverandre. Tiden går fort - prøv og lev litt innimellom travelheten hver dag:)

Vår vinter

SØNDAGSTUREN
Mor nytter tiden mellom to ammeøkter til å gå på ski med storesøster.
(Storebror forsvant opp bakken sammen med noen kamerater han møtte i skiløypa.)

Så var vinteren her. Med sine kalde og vakre opplevelser. Da jeg var liten, var vintrene akkurat slik det er nå. Jeg husker snøen, løypene, dagene - og vi var ute i tre til fire votteskift...Vinteren var evig lang og rik og god. Vi nyttet tiden og nøt dagene.

Nå er tiden blitt en racerbane, kulden en trussel og vinteren er som et alt for kort springbrett for en stadig nærmere vår. Som grønnsaksbonde kjennes det når naturen aksellererer: Vårens kommen er liksom her, nå....

"Det hender jeg ønsker meg en 8-16 jobb" leste jeg forleden på en kollegas fb-vegg. Hun skrev videre: "Da ville jeg hatt følgende plan for dagen: opp på fjellet og gå på ski i strålende kaldt vintervær...men istedet har jeg brukt dagen på å reparere et frossent vannrør, tina vannrør og vannautomat til drikkekar samt reparert varmekabel." Må si at jeg kjente det stakk litt ekstra da jeg leste dette. Sånn liksom. Oss kolleger imellom;)