Bønn i julekjole

Fristelsene er så mange og verden er så stor. For lille meg er jorden ennå mor. Men mor kan være sliten, og stemmen blir så svak. Kunne du høre henne hviske om vi kunne ta i et tak... For i tiden vi nå lever, er store tanker tett; her er framdrift preget av dem som konstant er mett. Politikk og deres stemmer, gjør framtidsfrykt komplett. Måtte mor og verden alltid kunne være ett...

La oss ta vare på tiden mens vi har den - og ta vare på naturen og naturgrunnlaget som vi alle er en del av  - og alt liv er avhengig av. For våre barn?

Kan vi leve annerledes...

Verden vil bedras. Vi sier det ene, og gjør noe annet...

Jeg leser at flere enn før bekymrer seg om dette: Det finnes en forbindelse mellom klodens problemer og våre egne. Det er slik at naturen har en tålegrense. Så også vi mennesker, som jo er en del av naturen... heller ikke våre kropper og hoder "tåler" et konstant høyt tempo og økt vekst. 

For det grønne skiftet kan ikke bare handle om ny teknologi, om klimakutt og el-biler. Det må handle mer om hvordan vi implementerer Det grønne skifte inn i livene våre...og, hvordan gjør vi så det...

Hvordan begynner vi med oss selv. Hvordan begynne med seg selv. Meg selv nok?