Men jeg er stolt av landbruket, både det storstilte og de mindre brukene; de er norsk landbruk - sammen. Uten det ene, ikke det andre, og vica versa.
Og så var jeg litt kry i dag, da sønnen (som forøvrig er fotografen av det øverste mor-datter bildet) ikke visste navnet på "landbruksministeren". Ja, faktisk kry - for ham kunne hun vært hvem-som-helst. Og det er jo faktisk også tilfelle; dessverre: Det virker nesten sånn, at hvem som helst kan gå inn i rollen som landbruksminister: er vi heldige, er det en type som har både ballast og menneskesyn på plass. Er vi uheldige, blir det urimelig ideologisk...