Så var det helgen før. Søndagstur - den første på mange måneder. Rart hvordan kreftene tiltar de siste ukene før en fødsel, for nå var det like før... Magen var stor, og bevegelsene tunge, men likefullt: mor bestemte tur og da ble det så. Med kaffe, kake og vann:) Holdt ut, til familiens gode glede - som var også min. Glad for å foreslå, glad for å arrangere. Og glad for å kunne være med - igjen. Rekke det. Rakk det. Ikke lenge før nå. Er magen borte. Det skulle bare gå fem dager, så skjedde det;)
