Trampe var en spesiell venn, en kosete, vakker og myk kanin. Han fulgte oss der vi gikk, og helst satt han ikke i bur. Han oppsøkte oss. Var vi borte for lenge, lette han etter oss - ofte fant vi ham sittene foran huset, på dørmatta (eller om han bare hadde sittet der litt - visittkortene hans avslørte ham om han hadde vært der).
Etterhvert, dette siste året, ble han mindre i alt. Hjelpesløs. En skrøpelig gammel kanin, fremdeles god og snill, men synlig irritert både utenpå og inni: Trampe som alle andre vitale vesener likte ikke å bli en gammel stakkar. Alderdommen var ikke noe god for Trampe. Heldigvis ble den kort, tildels. Trampe kanin døde fra oss denne kalde oktobermåneden. Han er nå et fredfylt minne, og en lykkelig barndom. Godeste Trampe. Vi er så glade i deg. Takk for nå.
