Allerede da jeg var student bestemte jeg meg. Jeg skal møte verden med smil:) England, det strenge og fra gammelt av klassedelte landet med den magiske hovedstaden London. Her holdt jeg ut tre hele år, men det var godt å ha funnet en nøkkel:
Et smil returneres, skaper ekstra energi, livner opp. På vei til og fra skolen var det god til til refleksjon; folkene var mange - og på grunn av jobbantrekk og skoleuniform var verden tilsynelatende grå og uniformert på dagtid. Pluteselig en dag slo tanken ned i meg: det er så mange "liv" der ute: bak hvert av de ukjente ansiktene du møter, kan det være et liv "like stort" som ditt eget. Selvfølgelig:)
- Det skjuler seg hele familier, vennekretser og historier bak hvert eneste ett av disse ansiktene. Derfor er verden uendelig, og hvert av disse livene grenseløse. Det er ikke skremmende, det er fint. Og det gjorde meg glad og det gjør meg fortsatt glad.
For, dersom du kan være den som gjør at et eller flere av disse menneskene blir påvirket av ditt smil - hvor fantastisk er ikke det? Dette, eller disse, menneskene vil da selv kunne trekke på det gode smilebåndet i møte med andre, noe som igjen "smitter" flere...
Smittsomme smil forebygger det meste av ondskap. Livet er vakkert spennende. Det kalles kanskje litt poesi.
