Toget går! Refleksjoner rundt fart, størrelse og volum.

 

Så skulle vi tro, ja om enn kanskje bare håpe, at verden bygde sten på sten, skritt for skritt og dråpe for dråpe? Slik vi vet det fungerer i praksis - i konkrete og håndfaste oppgaver. Men den gjør visst ikke det, ikke lenger? Menneskene synes å ha glemt hvor de kommer fra; har vi glemt hvor vi er, hvem og hva, og har vi mistet synet for hvor vi skal? 

I litteraturen, kunsten og i våre egne liv vet vi innerst inne hva som betyr noe. De gamle mytologienes strukturer og opprinnelsen til våre tiders filosofiske eksistens.  Vi leser dikt og tekster om den langsomme tiden, balanse med naturen, og ser på malerier malt av landskap som har brukt tusenvis av år på å bli til, og vi kjenner en dyp ro når vi kobler oss av den digitale støyen og på de analoge verdiene. Vi har det i oss – vi forstår skjønnhet, stillhet og tålmodighet.

Men så snart vi trer inn i «samfunnet», skifter vi tidsregning. Da gjelder plutselig bare kvartalsrapporter, fireårsperioder og neste års statsbudsjett? Har vi skapt et samfunn der vi løper i sirkler, mens naturen vi egentlig er en del av, grådig konsumeres i vårt eget kortsiktige hamsterløp…

For naturens tid er en dyp tid. Det tar århundrer for livet på jorda å skape matjord, og titusenvis av år å forme et landskap. Når vi gjør industrielle inngrep i dag, bruker vi sekunder på å ødelegge det som har tatt evigheter å bygge. Likevel sitter vi i møterom og snakker om «effektiv saksbehandling» som om det var en løsning.

Problemet er ikke at vi mangler kunnskap eller teknologi. For vi har alt dette, men hvor er respekten for det som lever og gror – til praktisk politikk? 

Ekte styring burde kanskje handle om å tørre å senke farten til vi igjen kan høre hva naturen prøver å fortelle oss. For hvis vi ikke klarer å integrere naturens tålmodighet, ender vi opp med i en framtid helt uten sjel…