Vi var der. På Huseby i Tjølling. Vi laget en sti, langs jordene. Vi laget formidling om landbruket i bruk, der et mangfold fikk leve. Vi ønsket å vise fram det historiske landskapet, som bygger på røttene fra forfedrene. Vikingenes storhetstid, slik sagaen forteller.
Politikk endrer seg. Eierskap endrer seg. Landskapet flates ut rundt oss. Borte er steingjerder som fortalte om gamle slekter. Kjærkomne lunger i et effektivt åkerlandskap. Borte er de som lette etter viperedet, og kjørte utenom både egg og unger. Borte er kunnskapen om alt dette. Borte er verdiene. Vipa er borte fra Huseby. Det skjedde fra et år til et annet.
De årene vi fikk gleden av å leie jorden, hadde vi plass til fem vipepar. Nå finner fuglene ikke hekkemulighet på de samme jordene. Over natten? -Ja, det kan du spørre om. Det var nesten slik.
Effekten er i hvertfall klar, og det er ikke tvil om hvorfor. Nå drives jorda tilsynelatende uten annet verdigrunnlag enn det som kan knyttes til industri og maskindrift. Da gjelder nok ikke livets verdi for annet enn det som kan høstes direkte inn gjennom skurtreskerens glupske knivtenner. Det er kanskje brutalt å lese dette? Og selv om saken ubønnhørlig setter enkelte i et dårlig lys, må vi tåle dette. Så inderlig vel skal vi tåle smerten: De tause stemmene fra et tapt artsmangfold blir lett glemt i dagens kjas og higen.
Vil du vite mer om formidlingsprosjektet vi laget, er du velkommen til å ta kontakt. For, i år setter vi ikke ut informasjonsskiltene. Synes det blir feil å skryte av vipe og ørret i åkerbekk, når dette tilsynelatende ikke lenger er en flertallsholdning blant grunneierne. Det historisk-kulturelle landskapet, som rommer våre røtter, skal forties. Her fjernes fysiske kulturminner og - markører i raskt tempo. Og ved tuftene etter Ynglingekongenes gildehall, på kongssetet som styrte Kaupang-byen (i følge professor Dagfinn Skre, Kaupangundersøkelsen år 2000), ble det montert opp en stor høyspentmast. Forstå det den som kan.
