Far min og meg - refleksjoner over et generasjonsskifte

Far og jeg på Norrek AS. Lagringspoteter levert. Fin kvalitet.

- Jeg vokste opp i ei kålkasse. Ja, det er nesten sant. Barnehage var ikke et alternativ for mitt vedkommende, og arbeidet på gården ble også min oppvekst. (Så kan du si at da er det kanskje ikke så rart at jeg måtte reise ut - bl.a. for å bosette meg utenfor kunst- og designmetropolen London i tre hele år i ung voksen alder, kanskje bare for å kompensere for levd liv, kultursjokket eller noe i den duren… men det blir en avsporing. Det er ikke det dette skal handle om. Vi skal ha beina på jorda nå.)

Som småbarnsmor med grønnsaksgård i drift, ser jeg nå nødvendigheten bak min mor og fars plassering av broren min, søstra mi og meg; i kålkassene, eller under priklebordet, på pakkebordet i en haug av gulrotposer, eller i "en hytte" av Jiffy-emallasje: de tryggeste stedene var midt i arbeidet. Da kunne de voksne jobbe mens de passet på oss barna, og gjerne fikk vi være med. Tiden gikk med til arbeid. Leken var i arbeid, og arbeidet ble da lek. Det var sånn. Og jeg tror vi elsket det.

Jeg har hatt en fantastisk oppvekst, en drømmebarndom, sett tilbake ville jeg aldri vært foruten. Jeg er skapt av de som var rundt meg i min oppvekst. Jeg har vært heldig. Like mye som mine foreldre og besteforeldre var tilstede som barnevakter, var de også kunnskapsoverførere. Vi snakker "håndbåren kunnskap" som de, i sine liv, igjen hadde erhvervet av sine foreldre og besteforeldre - gjennom generasjoner.

Stort sett er denne naturlige lenken av bærekraft nå brutt. Jeg må aktivt lage "lommer" i vår travle hverdag, slik at våre barn får lære gjennom "arbeid" sammen med oss voksne. Det som var et naturlig sted for daglig perfeksjon, er nå blitt til kuriøs opplevelsesarena (satt på spissen for å illustrere dilemmaet). Så kan du si - at vi trenger ikke lenger de manuelle og tungvindte arbeidsmetodene… Men det er ikke sant: For med det manuelle og kanskje tungvindtes bortgang, går så mye mer tapt. Putt det i sekken sammen med artsmangfold, naturlig bærekraft og økologiske sammenhenger. Lukk igjen.

Jeg kan ikke, tør ikke, får meg ikke til å la barna våre være med i det daglige arbeidet her på tunet nå. Det er ikke bare fordi alt er så mye større, for det er det: Maskiner, tilhengere, avlingslass: selv på en "smågård" som vår, er det for stort, for raskt og for mye stress, press og for små marginer til at barna kan gå trygt. Min vurdering. Vår vurdering. Jeg driver sammen med min mann, en av oss har hele tiden prioritert barna fram til de fikk begynne i barnehagen. Vi har byttet på, likevel er det jeg, som mor, som har fått skrive flest hjemmetimer - og jeg er så inderlig glad for det. For en gave! For, selv om  samfunnets likestillende stemme utroper han til den moderne, blir hun bare gammeldags for hvert døgn hun prioriterer bort "arbeidet" til fordel for hus og hjem... 

Er det bedre nå enn før? Selvfølgelig IKKE. Det er ikke helt ubetinget det, du får meg til å le om du prøver å si det. Framskritt og utvikling, strukturering og rasjonalisering. Hvilket samfunn har vi fått som tvinger menneskene til å drive naturen til ytterste grenser for hva den tåler? Til å tenke lønnsomhet og fortjeneste framfor etikk og moral. Til å la maskiner og teknologi ta over for håndtverk og erfaring. Til å la galt gå foran rett, bare fordi det riktige koster mer. Hva driver oss til sende barna i barnehagen før de er fylt ett år*, under argumentet om at "samfunnet har jo forandret seg slik at barna må i barnehage tidlig", på tross av at forskere påpeker at dette ikke er helt greit?  Vi skal ha tid til våre barn, og til hverandre også. Mer tid. Det er vi selv som spiser tiden, med våre valg og prioriteringer. Det styrer retning og fart for vårt samfunn, hvor grunnlaget for å ta egne valg stadig svekkes. 


*Tilleggskommentar/"etterord":
Vi ventet med barnehagestart for våre til de var fylt 3 år og 2+ år (den minste ville tilslutt ikke være med hjem alene - hun ville visst være der storebror og alle barna var…), og begge hadde "delt plass" og  korte dager de første årene i barnehagen…Fordi vi hadde muligheten til "å være hjemme" med barna? Vår prioritering var ikke et økonomisk privilegium, og jeg sier ikke at dette er det beste for alle, ei heller at vår løsning er den beste. Det er ganske hardt i dag å leve med redusert inntekt i småbarnsperioden, og det har jeg respekt for.

Men i skrivende stund er dette  - og refleksjonene i teksten over - et bilde på samfunnsutviklingen: at vi "oppdras" til å måtte sette "lite innbringende tid", og aktiviteter som dette fører med seg, til side: til fordel for en "mainstream" kapitalistisk tankegang. Det er egentlig ganske drøyt, hele greia.