Toget går! Refleksjoner rundt fart, størrelse og volum.

 

Så skulle vi tro, ja om enn kanskje bare håpe, at verden bygde sten på sten, skritt for skritt og dråpe for dråpe? Slik vi vet det fungerer i praksis - i konkrete og håndfaste oppgaver. Men den gjør visst ikke det, ikke lenger? Menneskene synes å ha glemt hvor de kommer fra; har vi glemt hvor vi er, hvem og hva, og har vi mistet synet for hvor vi skal? 

I litteraturen, kunsten og i våre egne liv vet vi innerst inne hva som betyr noe. De gamle mytologienes strukturer og opprinnelsen til våre tiders filosofiske eksistens.  Vi leser dikt og tekster om den langsomme tiden, balanse med naturen, og ser på malerier malt av landskap som har brukt tusenvis av år på å bli til, og vi kjenner en dyp ro når vi kobler oss av den digitale støyen og på de analoge verdiene. Vi har det i oss – vi forstår skjønnhet, stillhet og tålmodighet.

Men så snart vi trer inn i «samfunnet», skifter vi tidsregning. Da gjelder plutselig bare kvartalsrapporter, fireårsperioder og neste års statsbudsjett? Har vi skapt et samfunn der vi løper i sirkler, mens naturen vi egentlig er en del av, grådig konsumeres i vårt eget kortsiktige hamsterløp…

For naturens tid er en dyp tid. Det tar århundrer for livet på jorda å skape matjord, og titusenvis av år å forme et landskap. Når vi gjør industrielle inngrep i dag, bruker vi sekunder på å ødelegge det som har tatt evigheter å bygge. Likevel sitter vi i møterom og snakker om «effektiv saksbehandling» som om det var en løsning.

Problemet er ikke at vi mangler kunnskap eller teknologi. For vi har alt dette, men hvor er respekten for det som lever og gror – til praktisk politikk? 

Ekte styring burde kanskje handle om å tørre å senke farten til vi igjen kan høre hva naturen prøver å fortelle oss. For hvis vi ikke klarer å integrere naturens tålmodighet, ender vi opp med i en framtid helt uten sjel… 

Livet kommer uten forklaring

 

Livet kommer uten forklaring. Like greit, egentlig. Jeg leser ikke bruksanvisninger uansett. Bruker ikke oppskrifter, heller… Vel, det er ikke helt sant. Jeg leser instruksjoner når jeg må. Men er det opp til meg, følger jeg intuisjonen. 

Hva ville du si - hva ville de høre...

- Så igjen, uten verken ord eller forventning, kommer vissheten om mening. At det er en mening med alt, uten at vi helt kan se det bestandig. De forundelige øyeblikkene, der valget egentlig blir avgjort. Du ser det ikke da, men oppdager det etter en stund. Det er disse. 

Å så uendelig sårt når du forstår, at det kanskje ikke var dette. At det burde være noe annet, noe som forsvant der bak i tid. Aldri aldri kommer fortiden tilbake. 

men så likevel, likevel skal vi videre. Sammen, helst sammen. men det skal ta slutt. En dag skal alt ta slutt, det er bare ikke ennå. 

Tjøllingvollen 17. mai 2024

Det var på 17. mai i år. Jeg ante ingen ting; etter at jeg hadde avholdt 17. mai talen på Tjøllingvollen, og Tjøllingprisen skulle deles ut… Jeg fikk sagt takk, tusen takk til hele bygda, og at det er flere som står bak det jeg gjør, og at det er bygda som inspirerer! Jeg var overrumplet, rørt og ydmyk. Og plutselig så tom for ord! 

Mange har takket for talen, og flere har kommet i etterkant og fortalt meg at de ønsket de var der. Så derfor deler jeg det jeg sa her: så tusen takk igjen og igjen, både for Tjøllingprisen, og for at jeg fikk holde talen for dagen på Tjøllingvollen 17. mai 2024. Det var skikkelig stas! 

TALE FOR DAGEN 

Hipp Hurra!
 Fordi det er 17. mai i dag!
 Og det, er den beste dagen!

 

Kjære Tjølling!
 Gratulerer med dagen!
 Gratulerer med 17. mai ! 

For en fantastisk 17. mai feiring vi har her på Tjøllingvollen! Tenk, omtrent akkurat sånn som vi er samlet her i dag, har vi i Tjølling feiret 17. mai så lenge de fleste av oss kan huske. 

For på nasjonaldagen feirer vi det vi er glad for, vi feirer selvfølgelig at vi er et fritt land, med en egen grunnlov, at vi har et demokrati og alle de gode verdiene som tilsammen reiser samfunnet vårt til det det er! 

Vi feirer arven fra Eidsvoll, hvor representanter fra hele landet samlet satte sammen til det, som er Norge i dag! Grunnlaget for at vi ser og forstår verden som vi gjør, og som gjør Norge til et godt land å bo i! Og det er sånn vi vil ha det. 

Vi vil ha det godt og trygt der vi bor, om det er i en by eller ei i bygd. Og i Tjøllingbygda er det mange som bidrar. 

For det er ingenting som gjør seg selv, vi trenger hver eneste en av oss. Det er ikke noen som kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. 

Og vi er best når vi kan få bidra med det vi er gode på! 

17. mai feiringen her på Tjøllingvollen er et godt eksempel på det. Som fast tradisjon, leverer bygdesamfunnet, med 17. mai-komiteen i spissen, og ved hjelp av en enorm dugnadskraft, dette arrangementet med glans hvert eneste år. 

Og i dag er intet unntak, det er rett og slett imponerende flott! 

Da 17.mai komiteen en gang i tidlig våres spurte ...om jeg kunne ...tenke ...å holde talen her i dag, må jeg nok innrømme at jeg tok betenkningstid. Selvfølgelig var jeg overrasket og glad for spørsmålet! Men jeg ble også litt engstelig... jeg innrømmer det! For om våren er det mye som står på spill. Vi som dyrker jorda er avhengig av været. 

Og det vet alle som har planter i vinduskarmen, på balkongen eller i drivhuset i hagen, at jo varmere det blir, jo mer tilsyn, vann og tid kreves det for å holde plantene i gang. 

Sånn er det bare! Men sånn er det egentlig med alt! 

 

Og som plantene trenger vann, for å vokse og produsere, må også demokratiet pleies. De demokratiske verdiene vi setter så høyt, og er så avhengige av, både nasjonalt og lokalt - trenger oss alle. 
 

Så da jeg sa ja til å holde årets 17.mai tale her på Tjøllingvollen, var det ut i fra nettopp det. Tenk å få muligheten til å kunne snakke om noe av det som jeg på hjertet, en slik sjanse til å dele mine tanker på selveste 17. mai!

 

I Tjølling har vi korps, og skole med elever fra 1 -10!  Vi har barnehager, sykehjem, kirke, og kor. Vi har en flott skjærgård og levende skogsområder med mange turmuligheter. 

Vi har gode helsetilbud som familiesenteret og det nye legesenteret. Vi har idrettsforeningen og Tjøllinghallen, menighetssenteret og forsamlingshus, vi har matvarebutikker og postkontor, verksteder, boligfelt og flotte folk, vi har landbruk og mye mer. 

Vi har alt ei bygd trenger, vi er nesten sjølforsynt! Tenk om vi manglet noe av dette! 

Lokaldemokratiet er avhengig av deg og meg. Stedet vi kommer fra, og området vi bor i, er en del av oss. Nærmiljøet betyr mye, for identitet og tilhørighet, for at vi engasjerer oss, reagerer og bryr oss når det trengs. 

Vi mennesker har på mange måter, akkurat som plantene, røtter. Uten røttene blir vi rådville og likeglad, vi mister litt av oss selv. 

Og vi risikerer også å miste forbindelsen med nærmiljøets kvaliteter og muligheter. 

I Tjølling har vi et godt klima og fruktbar jord. Våre verdifulle naturområder som er viktige for mange. Ikke bare for oss som bor her, men selve livsgrunnlaget springer ut av måten vi ser på og forvalter vår felles allmenning. 

Og i dette engasjementet ligger også forståelsen for, og erkjennelsen av, at vi, som alt levende, er en del av en helhet. Vi vet at det å slå ring om naturgrunnlaget blir avgjørende framover. Da trenger vi både lokaldemokrati, medbestemmelse og engasjement! 

Derfor er det så viktig at vi får lov til å kjenne på og dyrke tilhørigheten der vi vokser opp, eller bosetter oss. 

At vi i nærmiljøet får rom til å engasjere oss og bygge bygda der vi bor. Så derfor skal vi verne om kvalitetene vi har, og de vi vil omgi oss med. At vi har og bruker våre demokratiske rettigheter, at vi har medbestemmelse og at vi blir hørt! Framtidige generasjoner skal også skal få ha et godt liv med trivsel og muligheter her i Tjøllingbygda. 

I dag feirer vi nasjonaldagen med stolthet og glede, men også ærbødighet og takknemlighet. Vi feirer verdiene vi er en del av og forvalter inn i framtida, og vi feirer demokratiet og grunnloven. 

Hipp Hurra! Fordi et er 17. mai i dag! Og, det er den beste dagen! Gratulerer med dagen, Tjølling! 

(Teksten er i sin helhet beskyttet av Lov om opphavsrett mv. (åndsverkloven).  Karine Huseby, 2024)

«glittering values»

Det er ikke lett å være den som sier det ingen egentlig vil høre. Derfor er det litt for få som gjør det. Ja, sier det, altså: det ingen egentlig vil høre. 

Alt er politikk, også i en sosial setting finnes politikk; kanskje først og fremst der. I vårt demokrati er vi hårfint avhengig av en viss andel av befolkningen tar del og bidrar. Det er egentlig i hverdagen valgene står, riktignok kuliminerer det i valgkamp hvert snnet år, men hverdagspolitikken er hverdagen fylt av; samtalen på butikken, passiaret med kollegaen, mellom fotballforeldre, i lokalavisa, på redaksjonsdesken, i julens sosiale settinger; altså «fraværet» av politisk diskusjon er også politikk, så de fleste av oss deltar politik enten vi vil det, eller ei. Håper vi kan se og være enig i det.

Det er ingen hemmelighet at undertegnede står for en offensiv bevaring av naturen; herunder naturmangfoldet, biologisk artsmangfold, naturområder, landskapsvern, dyrka mark, dyrkbar mark, jordkvalitet, vannkvalitet, havområder, menneskeverd, helse og så videre. Det er der (her) jeg står, og jeg føler jeg ser et litt annet bilde enn mange andre; og at det er fordi jeg aktivt ønsker å se og forstå mer av disse sammenhengene, så jeg leser meg opp, lytter og «tenker sjæl». Og selvsagt bruker jeg endel tid på å holde meg oppdatert, og tja og ja; tid jeg kanskje kunne brukt på mer «vanlige ting»… jeg vet ikke, men det tror jeg. 

Altså, det er et aktivt valg; vi velger hva vi bruker tiden vår på. Det er en side av det jeg vil reflektere litt rundt i denne «skissen» her på «skriverommet» A room with a view; for dette blir et litt annerledes innlegg enn det jeg vanligvis gir; som ikke passer ikke helt inn på verken fb-vegg eller insta; selv ikke på «mine» versjoner... Muligens vil noen av mine følgere snuble seg innom denne teksten, flesteparten vil velge bort å bruke tid på å lese gjennom…men kanskje noen få vil holde ut; kanskje dere? For noen få av dere, som nå fortsetter å lese gjennom av enten høflighet eller nyskjerrighet… her er et par noteringer fra høstens og julens tanketurn…

- kommuneøkonomien er presset; politikere argumenterer for ulike måter dette kan bedres på 

(Av uvisse årsaker ønsker de ikke eiendomsskatt, ikke engang for en begrenset periode)… men skuler heller på fortiden for å finne uansvarlige forbruksmønster (les: kommunepolitiske prioriteringer)..

Slik ansetter de egne bekjentskaper til nye konsulentstillinger og betalte oppdrag med mål og intensjon om at disse «eksterne» brillene skal kunne se dypere, mer detaljert, større og bedre enn de som allerede tråkker i de trange skoene. Egne tall lyttes ikke til, her skal egentlig ikke opp noe nytt. Hensikten med å presse tiden ut i fordyrende anbudsrunder for å finne den «billigste konsulentrapporten», er å konkluderer på bestilling.    

Så er det argumentene om at det er så dyrt å drifte og holde på egen kommunal eiendom; dvs at det vil hjelpe å selge ut kommunal eiendom … Vel; vet vi ikke alle at dette er en (viktig) del den denne gjengens ideologiske motivasjon? Som i et oligark-velde forsvinner nå fellesskapets eiendomsressurser og tjenestetilbud effektivt over på private hender; under parolen «billigere og bedre» med privatisering; det er «dyrere» å drifte eget enn å leie… Er det ingen som verken ser eller forstår, at dette er en vei med «no return»?  Det er ikke lenger slik at vi kan velge oss nye eller andre politikere «neste gang»; for ressursene vi skal (skulle) forvalte på vegne av fellesskapet vil da være «borte». Ser dere det ikke? (For dette er gjengen som selv ofte sitter med stor eiendomsmasse; eiendom har vært og er en stor del av denne gjengens økonomiske portefølge; hvorfor følger de ikke egen ideologi på egne vegne: «at det er billigere å leie enn å eie»?) 

Så er det utbygging og jordvern, vindkraft og forsøpling… osv Her kan jeg fortsette i det uendelige med små introer og retoriske angrep. Kanskje jeg gjør det. For noen må si det, si det som ingen vil høre; Keiserens nye klær, likevel. 

Ikke noe annet

Jeg kommer ikke inn i tidsrommet. Jeg er stengt ute. Jeg er. Ikke noe annet. Tiden stengte meg ute. Eller var det deg? 

Det er en mening med livet, og livet er selve nå. At nå er livet, og det er nok. Ikke sant? 

Kanskje var det bare dette

 

Ok, så var det kanskje bare dette. Var prosjektet egentlig bare et liv. Var livet bare et prosjekt. Et kunstprosjekt. Gjorde jeg det bare for kunsten. For bildene. For prosessen. Var livet bare en prosess. Og prosessen selve livet?  

“Every human being is an artist, a freedom being, called to participate in transforming and reshaping the conditions, thinking and structures that shape and inform our lives.” ― Joseph Beuys