Hva ville du si - hva ville de høre...

- Så igjen, uten verken ord eller forventning, kommer vissheten om mening. At det er en mening med alt, uten at vi helt kan se det bestandig. De forundelige øyeblikkene, der valget egentlig blir avgjort. Du ser det ikke da, men oppdager det etter en stund. Det er disse. 

Å så uendelig sårt når du forstår, at det kanskje ikke var dette. At det burde være noe annet, noe som forsvant der bak i tid. Aldri aldri kommer fortiden tilbake. 

men så likevel, likevel skal vi videre. Sammen, helst sammen. men det skal ta slutt. En dag skal alt ta slutt, det er bare ikke ennå. 

Tjøllingvollen 17. mai 2024

Det var på 17. mai i år. Jeg ante ingen ting; etter at jeg hadde avholdt 17. mai talen på Tjøllingvollen, og Tjøllingprisen skulle deles ut… Jeg fikk sagt takk, tusen takk til hele bygda, og at det er flere som står bak det jeg gjør, og at det er bygda som inspirerer! Jeg var overrumplet, rørt og ydmyk. Og plutselig så tom for ord! 

Mange har takket for talen, og flere har kommet i etterkant og fortalt meg at de ønsket de var der. Så derfor deler jeg det jeg sa her: så tusen takk igjen og igjen, både for Tjøllingprisen, og for at jeg fikk holde talen for dagen på Tjøllingvollen 17. mai 2024. Det var skikkelig stas! 

TALE FOR DAGEN 

Hipp Hurra!
 Fordi det er 17. mai i dag!
 Og det, er den beste dagen!

 

Kjære Tjølling!
 Gratulerer med dagen!
 Gratulerer med 17. mai ! 

For en fantastisk 17. mai feiring vi har her på Tjøllingvollen! Tenk, omtrent akkurat sånn som vi er samlet her i dag, har vi i Tjølling feiret 17. mai så lenge de fleste av oss kan huske. 

For på nasjonaldagen feirer vi det vi er glad for, vi feirer selvfølgelig at vi er et fritt land, med en egen grunnlov, at vi har et demokrati og alle de gode verdiene som tilsammen reiser samfunnet vårt til det det er! 

Vi feirer arven fra Eidsvoll, hvor representanter fra hele landet samlet satte sammen til det, som er Norge i dag! Grunnlaget for at vi ser og forstår verden som vi gjør, og som gjør Norge til et godt land å bo i! Og det er sånn vi vil ha det. 

Vi vil ha det godt og trygt der vi bor, om det er i en by eller ei i bygd. Og i Tjøllingbygda er det mange som bidrar. 

For det er ingenting som gjør seg selv, vi trenger hver eneste en av oss. Det er ikke noen som kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. 

Og vi er best når vi kan få bidra med det vi er gode på! 

17. mai feiringen her på Tjøllingvollen er et godt eksempel på det. Som fast tradisjon, leverer bygdesamfunnet, med 17. mai-komiteen i spissen, og ved hjelp av en enorm dugnadskraft, dette arrangementet med glans hvert eneste år. 

Og i dag er intet unntak, det er rett og slett imponerende flott! 

Da 17.mai komiteen en gang i tidlig våres spurte ...om jeg kunne ...tenke ...å holde talen her i dag, må jeg nok innrømme at jeg tok betenkningstid. Selvfølgelig var jeg overrasket og glad for spørsmålet! Men jeg ble også litt engstelig... jeg innrømmer det! For om våren er det mye som står på spill. Vi som dyrker jorda er avhengig av været. 

Og det vet alle som har planter i vinduskarmen, på balkongen eller i drivhuset i hagen, at jo varmere det blir, jo mer tilsyn, vann og tid kreves det for å holde plantene i gang. 

Sånn er det bare! Men sånn er det egentlig med alt! 

 

Og som plantene trenger vann, for å vokse og produsere, må også demokratiet pleies. De demokratiske verdiene vi setter så høyt, og er så avhengige av, både nasjonalt og lokalt - trenger oss alle. 
 

Så da jeg sa ja til å holde årets 17.mai tale her på Tjøllingvollen, var det ut i fra nettopp det. Tenk å få muligheten til å kunne snakke om noe av det som jeg på hjertet, en slik sjanse til å dele mine tanker på selveste 17. mai!

 

I Tjølling har vi korps, og skole med elever fra 1 -10!  Vi har barnehager, sykehjem, kirke, og kor. Vi har en flott skjærgård og levende skogsområder med mange turmuligheter. 

Vi har gode helsetilbud som familiesenteret og det nye legesenteret. Vi har idrettsforeningen og Tjøllinghallen, menighetssenteret og forsamlingshus, vi har matvarebutikker og postkontor, verksteder, boligfelt og flotte folk, vi har landbruk og mye mer. 

Vi har alt ei bygd trenger, vi er nesten sjølforsynt! Tenk om vi manglet noe av dette! 

Lokaldemokratiet er avhengig av deg og meg. Stedet vi kommer fra, og området vi bor i, er en del av oss. Nærmiljøet betyr mye, for identitet og tilhørighet, for at vi engasjerer oss, reagerer og bryr oss når det trengs. 

Vi mennesker har på mange måter, akkurat som plantene, røtter. Uten røttene blir vi rådville og likeglad, vi mister litt av oss selv. 

Og vi risikerer også å miste forbindelsen med nærmiljøets kvaliteter og muligheter. 

I Tjølling har vi et godt klima og fruktbar jord. Våre verdifulle naturområder som er viktige for mange. Ikke bare for oss som bor her, men selve livsgrunnlaget springer ut av måten vi ser på og forvalter vår felles allmenning. 

Og i dette engasjementet ligger også forståelsen for, og erkjennelsen av, at vi, som alt levende, er en del av en helhet. Vi vet at det å slå ring om naturgrunnlaget blir avgjørende framover. Da trenger vi både lokaldemokrati, medbestemmelse og engasjement! 

Derfor er det så viktig at vi får lov til å kjenne på og dyrke tilhørigheten der vi vokser opp, eller bosetter oss. 

At vi i nærmiljøet får rom til å engasjere oss og bygge bygda der vi bor. Så derfor skal vi verne om kvalitetene vi har, og de vi vil omgi oss med. At vi har og bruker våre demokratiske rettigheter, at vi har medbestemmelse og at vi blir hørt! Framtidige generasjoner skal også skal få ha et godt liv med trivsel og muligheter her i Tjøllingbygda. 

I dag feirer vi nasjonaldagen med stolthet og glede, men også ærbødighet og takknemlighet. Vi feirer verdiene vi er en del av og forvalter inn i framtida, og vi feirer demokratiet og grunnloven. 

Hipp Hurra! Fordi et er 17. mai i dag! Og, det er den beste dagen! Gratulerer med dagen, Tjølling! 

(Teksten er i sin helhet beskyttet av Lov om opphavsrett mv. (åndsverkloven).  Karine Huseby, 2024)

«glittering values»

Det er ikke lett å være den som sier det ingen egentlig vil høre. Derfor er det litt for få som gjør det. Ja, sier det, altså: det ingen egentlig vil høre. 

Alt er politikk, også i en sosial setting finnes politikk; kanskje først og fremst der. I vårt demokrati er vi hårfint avhengig av en viss andel av befolkningen tar del og bidrar. Det er egentlig i hverdagen valgene står, riktignok kuliminerer det i valgkamp hvert snnet år, men hverdagspolitikken er hverdagen fylt av; samtalen på butikken, passiaret med kollegaen, mellom fotballforeldre, i lokalavisa, på redaksjonsdesken, i julens sosiale settinger; altså «fraværet» av politisk diskusjon er også politikk, så de fleste av oss deltar politik enten vi vil det, eller ei. Håper vi kan se og være enig i det.

Det er ingen hemmelighet at undertegnede står for en offensiv bevaring av naturen; herunder naturmangfoldet, biologisk artsmangfold, naturområder, landskapsvern, dyrka mark, dyrkbar mark, jordkvalitet, vannkvalitet, havområder, menneskeverd, helse og så videre. Det er der (her) jeg står, og jeg føler jeg ser et litt annet bilde enn mange andre; og at det er fordi jeg aktivt ønsker å se og forstå mer av disse sammenhengene, så jeg leser meg opp, lytter og «tenker sjæl». Og selvsagt bruker jeg endel tid på å holde meg oppdatert, og tja og ja; tid jeg kanskje kunne brukt på mer «vanlige ting»… jeg vet ikke, men det tror jeg. 

Altså, det er et aktivt valg; vi velger hva vi bruker tiden vår på. Det er en side av det jeg vil reflektere litt rundt i denne «skissen» her på «skriverommet» A room with a view; for dette blir et litt annerledes innlegg enn det jeg vanligvis gir; som ikke passer ikke helt inn på verken fb-vegg eller insta; selv ikke på «mine» versjoner... Muligens vil noen av mine følgere snuble seg innom denne teksten, flesteparten vil velge bort å bruke tid på å lese gjennom…men kanskje noen få vil holde ut; kanskje dere? For noen få av dere, som nå fortsetter å lese gjennom av enten høflighet eller nyskjerrighet… her er et par noteringer fra høstens og julens tanketurn…

- kommuneøkonomien er presset; politikere argumenterer for ulike måter dette kan bedres på 

(Av uvisse årsaker ønsker de ikke eiendomsskatt, ikke engang for en begrenset periode)… men skuler heller på fortiden for å finne uansvarlige forbruksmønster (les: kommunepolitiske prioriteringer)..

Slik ansetter de egne bekjentskaper til nye konsulentstillinger og betalte oppdrag med mål og intensjon om at disse «eksterne» brillene skal kunne se dypere, mer detaljert, større og bedre enn de som allerede tråkker i de trange skoene. Egne tall lyttes ikke til, her skal egentlig ikke opp noe nytt. Hensikten med å presse tiden ut i fordyrende anbudsrunder for å finne den «billigste konsulentrapporten», er å konkluderer på bestilling.    

Så er det argumentene om at det er så dyrt å drifte og holde på egen kommunal eiendom; dvs at det vil hjelpe å selge ut kommunal eiendom … Vel; vet vi ikke alle at dette er en (viktig) del den denne gjengens ideologiske motivasjon? Som i et oligark-velde forsvinner nå fellesskapets eiendomsressurser og tjenestetilbud effektivt over på private hender; under parolen «billigere og bedre» med privatisering; det er «dyrere» å drifte eget enn å leie… Er det ingen som verken ser eller forstår, at dette er en vei med «no return»?  Det er ikke lenger slik at vi kan velge oss nye eller andre politikere «neste gang»; for ressursene vi skal (skulle) forvalte på vegne av fellesskapet vil da være «borte». Ser dere det ikke? (For dette er gjengen som selv ofte sitter med stor eiendomsmasse; eiendom har vært og er en stor del av denne gjengens økonomiske portefølge; hvorfor følger de ikke egen ideologi på egne vegne: «at det er billigere å leie enn å eie»?) 

Så er det utbygging og jordvern, vindkraft og forsøpling… osv Her kan jeg fortsette i det uendelige med små introer og retoriske angrep. Kanskje jeg gjør det. For noen må si det, si det som ingen vil høre; Keiserens nye klær, likevel. 

Ikke noe annet

Jeg kommer ikke inn i tidsrommet. Jeg er stengt ute. Jeg er. Ikke noe annet. Tiden stengte meg ute. Eller var det deg? 

Det er en mening med livet, og livet er selve nå. At nå er livet, og det er nok. Ikke sant? 

Kanskje var det bare dette

 

Ok, så var det kanskje bare dette. Var prosjektet egentlig bare et liv. Var livet bare et prosjekt. Et kunstprosjekt. Gjorde jeg det bare for kunsten. For bildene. For prosessen. Var livet bare en prosess. Og prosessen selve livet?  

“Every human being is an artist, a freedom being, called to participate in transforming and reshaping the conditions, thinking and structures that shape and inform our lives.” ― Joseph Beuys

«To good to go» - historien bak

 

Visste du at… «grodde» poteter er «to good to go»? 

På denne årstiden vil potetenes biologiske klokke klargjøre for ny sesong, og den naturlige vekstprosessen starter… Nå er det tidsbesparende å slippe å sortere og rense alle potetene før salg… så hos oss får du «mye potet» for pengene: Vi kjører «to good to go» hver uke, så langt lageret rekker…  

- Det hele startet med et tips fra en av våre kunder, som forsto at vi til tider hadde for mye potet og grønt, ift hva vi fikk solgt her fra gårdens gårdsutsalg, mens varene var nyhøstet og «freshe»…. Det å drive butikk er uforutsigbart, og mengde vi hadde høstet og pakket for salg, samsvarte ikke alltid med omsetningen i vårt vesle selvbetjente gårdsutsalg. 

Det var ofte for mye igjen, til at vi kunne spise alt selv, og ikke passet det alltid å finne noen å gi datovarene til…. For varene var virkelig «to good to go»(for gode til å kastes). For oss (og andre!) hadde varene fortsatt god spisekvalitet selv om det ikke så helt innbydende ut. Altså, selv om grønnsakene var for store, for små, for slappe, skadde, sprukne eller «stygge»…, kanskje særlig salat om sommeren kan ha meget kort salgbar holdbarhet… Ja, og «grodde poteter» er poteter som det er liv i, eller «krutt» i, som jeg så høflig forklarer i lokalavisa*:

På vegne av Åkersmak Huseby gård er jeg litt stolt av å være blant de første gårdsutsalgene som viser mangfoldet og mulighetene som ligger i et av de mest komersielle og internasjonale konseptene som bidrar til å redusere klimaavtrykk og matsvinn ved å bringe billig mat til folket. 

Jeg er også glad for anledningen til å forklare litt fra «potetenes virkelighets-verden», og håper vi kan fortsette å formidle matglede basert på norsk sesongvare, med de muligheter og utfordringer dette drar med seg.  Heia To good to.

* Østlandspostens journalister har i uke 11 testet «To good to go» fra en rekke lokale butikker, kafeer og bensinstasjoner… de skvatt nok litt da både «grodde» og myke(!) poteter dukket opp i «forundringsposen» de hentet her…ha,ha. 

Hva vil du si, og hva vil de høre?

Overskriften «Hva vil du si, og hva vil de høre?» er for meg selve paradokset i tilværelsens uutholdelige letthet… 

For selv om nesten alt er tenkt, sagt og skrevet fra før, og i tidligere tider, av kloke og reflekterte personer og miljøer, opplever jeg nesten daglig, at uopprettelige feil blir gjort som følge av feilaktige funderte valg. 

Bærekraftspørsmål, for eksempel materialisert gjennom noe så dumt som vindkraftutbygging. Samfunnet bærer fort feil avsted; og egentlig er det så ille nå, at jeg har valgt å åpne opp for å bruke denne lille bloggen (a room with a view) til litt mer konkretiserte refleksjoner… og egne fortellinger rundt viktige områder og endringer, der vi kan bidra til en forskjell.